Det første møtet med en Morgan.

Av Eivind Edvartsen – April 2000


Første gangen jeg kjørte en Morgan ble jeg hekta – den var fasinerende upraktisk.

 

 

Det er noe spesielt med en Morgan, noe ubeskrivelig, noe mystisk og noe tiltrekkende og svært smittsomt. At akkurat jeg skulle bli smittet av dette Morgan viruset som jeg velger å kalle «Morganitt», hadde jeg aldritrodd.

En Morgan, hva er nå det? Hadde noen stilt akkurat det spørsmålet til meg for en del år siden, såhadde kanskje svaret vært ut fra den barndomserfaring jeg hadde: En Morgan det er «noe» på tre hjul. Det set ut som et fly som har mistet både vinger og hale. Den har en motor som er plassert der som normalt motorer står på gamle fly, men den mangler noe vesentlig, nemlig propell.

Dette lyseblå flyet, som manglet det meste, bråket noe infernalsk. En stolt eier kunne fortelle meg som guttunge at dersom den ikke lakk olje, så var den oljetom. Nei, makan……
Etter denne tid kom kom Flåklypa filmen og jeg ble av den oppfatning at dersom det fantes et tilsvarende sted i England så måtte det være der de laget Morgan.

Flere år senere flyttet noen venner av oss til Scottland og den ny emigrerte fruen hadde visstnok fått seg en sportsbil med to seter. Det eneste ryktene kunne fortelle var at den hadde to seter og var rød. Kanskje det var en Ferrari med to seter, eller det kunne like gjerne være noe japse-greier. I 1994 hadde jeg bevilget meg en MC tur rundt Scottland.

Den mystiske røde sportsbilen med to seter var ringet inn på kartet, eller mer korrekt så var planen å stikke innom på et uventet besøk til de utvandrede. Etter et par pint tok min nysjerrighet overhånd og jeg fortalte om de ryktene jeg hadde hørt om den røde sportsbilen. Bill som som fruens bedre halvdel heter kunne fortelle meg at ryktene var sanne og at det hadde vært en del snakk om denne bilen.
 
It’s a Morgan…..»la han stolt til.
Jeg ble lamslått av tanken på at hans kone Sally kjørte rundt i et støyende trehjulsfly uten vinger og propell. 
Jo, jeg kunne godt forstå at det hadde blitt en del snakk.
Om jeg hadde lyst å se bilen??
Nåja, vi kunne jo ta det senere, foreslo jeg.»
Bills entusiasme var merkbar på et og annet vis. «Bring another bitter to the garage….» foreslo han og slik ble det.
 

Så er det dette med følelser som er så vanskelig å beskrive, jeg har hatt en slik følelse noen få ganger tidligere. Første gangen jeg traff min utkårede, og den dagen det uventet sto en parkert Jaguar E-type i garasjen min. Og her sto en Morgan og pirret de samme følelser…. Bardomsminnene om dette trehjulsflyet uten vinger fikk en hard medfart. Bilen hadde fått flere hjul, flere sylindre ja den hadde faktisk fått vinger (wings). De tekniske spesifikasjonene på de største modellene gav visse ideer om kjøretøyets motivasjoner. 


Tilbake fra første prøvetur i egen Morgan +8.

At vidunderet også var håndlaget gjorde at jeg ble av den oppfatning at dersom noe mekanisk skulle ha en sjel, så måtte det være en slik kjøredoning. Ett par år senere hadde vi en kanalbåtferie i England og det ble derfor naturlig å dra innom til våre venner igjen. Denne gangen var det jeg som foreslo å ta med en bitter i garasjen…

Min mening er nå slik at en ikke låner bort ting man er glad i, det være seg motorsykkel, bil og annet. Ei låner man heller ikke bort en rød sportsbil, verken med eller uten vinger. Tro meg, jeg torde ikke en gang å spørre om å få sitte på en tur!

Det hører og med til historien at bilen var eid av noen som hadde flyttet til USA og at de hadde påtatt seg å ta vare på denne i et par år. Bilen skulle luftes fra tid til annen og at akkurat jeg skulle få lov til dette hadde jeg vanskelig å skjule min begeistring for.

 
Det å starte opp en eldre Engelsk sportsbil som har stått stille i flere måneder kan ikke beskrives, men må oppleves.

Etter et halvt minutts kinning startet den, sotkuler kom ut av eksosrøret og etter et par minutter brummet den som sportsbiler skal. Bilen bar preg av at den var i originalstand, et urørt britisk kunststykke. Stålplater banket over askespanter, håndlaget og ikke en eneste plastbit. Et ni hundre kilo smalt karosseri, langt panser og med plass til like mye bagasje som på en motorsykkel.

Dette var fasinerende upraktisk. Min kone, Jacqueline, ble tydeligvis også svært begeistret for den røde sportsbilen. Kjøreturen som skulle ta en halvtime med fotografering tok fire og en halv time. Sally som hadde ansvaret for bilen var blitt bekymret og lurte på om noe hadde skjedd. At noe var skjedd skulle det vise seg i ettertid…

To år etter drar vi igjen på besøk til Sally og Bill, men vi hadde ikke fortalt om vårt formål med turen. «Da vi svinger vi opp i gårdsrommetkommer to svært forbausede personer ut og en nabo kommer løpende til og spør:»Is it back again?» Jeg hadde nemlig vært over til England for å hente hjem min egen Morgan +8. Jeg var nemlig blitt smittet av dette Morganitt viruset.

 


 

 

Scroll to Top